Lenge siden sist.

Nå har det gått nesten en måned siden jeg var her inne og skrev noe som helst. sommeren har vært litt for fin og gode venner har kommet med en passe mengde ideer til å få sommeren til å gå fort. Det er nemlig sånn at i dette gode været har vi gjort kanskje 10% av det som skulle være gjort, men, men noe har da skjedd og sommeren er en sommer vært og huske selv om denne ikke er helt over. Siden dere hørte fra oss siste har vi fått opp noen flere paneler i salongen. Avlivet en oljekjøler, spist og drukket i godt selskap og badet oss skrukkete. 

 

 

 

Helgen da vi trodde sommeren var over.

Oljekjøleren røk, forgasseren på jolla tettet seg og lensepumpa til dusjen tok kvelden.

Fredagen kom mot oss og forventningene for helgens seilas steg til uante høyder. Vi gjorde unna alle de vanlige gjøremålene. sjekket olje på kværna, ryddet båten og levere skittentøy til min mor. Takk mamma for at du er så snill og vasker, frem til vi får på plass vår egen vaskemaskin. Vi kastet loss og tøffet stille og rolig ut elven og ante fred og ingen fare, så lite viste vi. Som vanlig var det to triste fjes om bord når vi hadde fylt tanken for sesongen. Vi er så heldige at vi bor 5 min unna diesel lekteren. Det gjør det ikke noe hyggeligere å se tusenlappene renne ut av lommeboken. Vi fylte diesel og satt baugen mot Hvaler, etter noen hundre meter gikk oljealarmen. Vi har hatt litt problemer med temp sensor på ferskvannsiden og trodde først det var denne vi hørte. Vi tok det derfor med stor ro helt til vi så hvem av lampene som lyste. Når vi åpnet motorrommet så fløt motoren i et fint lite basseng av olje. og saltvannsspruten sto. Vi skjønte fort, at her er det bare og komme seg til havn slik at vi fikk stoppet motoren. Motorrommet vårt er bygget opp slik at vesker som havner der må stige til et nivå på ca 10 cm før det renner over til lensepumpen. Dette er fint for miljøet, men det føltes ikke så fint for oss for øyeblikket. Øyvind sto til rors mens jeg helte på en liten skvett med olje i ny og ne slikt at motoren skulle overleve den lille turen til kai. Vi klapper til nærmeste ledige kai og Øyvind var helt fantastisk, legge til med båten for første gang under slike forhold er ikke det letteste, men heldigvis har jeg en samboer jeg til dags ikke har sett stresset. Jeg tror faktisk ikke det er mulig og stresse opp Øyvind. Vi stoppet motoren når alle tamper var på plass.

 

Jeg tok lua i hånda for å finne den ansvarlige i havna.

Det skulle jeg midlertidig angre på. Jeg går opp til klubbhuset og møter en tilsynelatende hyggelig mann. hvor jeg spør pent om han kan peke meg i retning av den som er ansvarlig. Istedenfor denne informasjonen får jeg en frekk. Hva vil du! jeg spør pent igjen, og mannen foran meg blåser til. Det er jeg som er ansvarlig hva vil du! Jeg forklarer da hendelsen på den mest ydmyke måten jeg kan og før jeg vet orde av det blåser denne karen til. Nei dere kan ikke ligge der mens fråden hans traff meg midt i fjeset. Til mannens forsvar så skal det være sagt at denne havnen har hatt et lite problem med okkupanter av det mindre hyggelige slaget, men jeg lurer fortsatt på hva som får noen til å skrike slikt til et annet menneske. Små forbanna for å bli behandla som dritt. fant jeg et skilt på veggen som jeg ikke så tidligere. Der sto det døgnvakt og et telefonnummer. Jeg blåste av meg minnene etter den sure mannen, tok et par dype pust. En hyggelig ung dame svarte og jeg fikk nummeret til styreformannen i havna. Jeg ringte han opp og beklaget at jeg forstyrret han på det som nå hadde blitt fredag kveld. Ikke noe problem fikk jeg til svar, det er bare å ligge der, men på søndag kommer eieren av plassen hjem å da må vi finne en løsning. Jeg ble også forklart at mannen jeg snakket med tidligere, hadde utnevnt seg selv til havnesjef og at jeg ikke skulle bry meg om ham. Alt i alt ende denne dagen på en god tone, men jeg undrer om det er slik det er rund omkring. Jeg opplevde nemlig noe lignende med jolla dagen tidligere. Forgasseren hadde gått tett og jeg rodde dermed inntil nærmeste brygge for så å møte en mann som så mer ut som en tomat enn menneske i ansiktet. Igjen skal det være sagt at når jeg fikk forklart problemstillingen. Var denne manne ekstremt hjelpsom og hadde det ikke vært for ham ville jeg nok ligget der fortsatt uten å finne feilen.

 

Så alt i alt en lærerik helg med mange hyggelige mennesker.

Når de første skjønte at vi ikke var ute etter å okkupere bryggen deres. men burde vi ikke prøve og møte mennesker med gjestfrihet og mindre fordømmelser. Jeg har blitt oppdratt til at båtfolk skal være hyggelige mot andre båt å ikke båtfolk, man skal også hjelpe hverandre. I dagens samfunn kan det til tider være vanskelig og ikke tenkte det verste, men vi burde alle jobbe hardt for å ta hverandre i mot med åpne armer.  Noen skrivefeil for dere bare tåle for nå har kaffen gjort sitt og fingrene er såre 🙂

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *